Det er alltid godt å snakke om det som opptar oss. Selv om kontakt med andre mennesker kan virke som en belastning, er det en hjelp i bearbeidelsen av sorgen. Derfor vil vi anbefale at dødsfallet annonseres før begravelsen eller bisettelsen. Det vil gi andre som følte at de sto den avdøde nær, en mulighet til et siste farvel.

Barn som opplever et dødsfall har vanligvis ingen erfaring med dette. De har heller ikke en ferdig utviklet forståelse for å bearbeide følelsene sine med. Men fantasien er godt utviklet. Det er derfor viktig å bruke tid sammen med barna, lytte til dem og snakke med dem. Fantasien kan være vanskeligere å forholde seg til enn realiteten. Barna bør få ta del i det de selv ønsker, f.eks å se den døde i kisten og å være med i begravelsen eller bisettelsen. Det kan være en god opplevelse for barn å legge noe i kisten til avdøde. Dette kan være noe de selv har laget, tegnet eller skrevet, blomster de har plukket, eller en gjenstand som betyr noe i barnets forhold til den avdøde.

En annen gruppe som det er lett å «glemme» i sorgen er gamle foreldre og besteforeldre. For foreldre er det like vondt at barna dør enten de er unge eller eldre. Vi er ofte mest opptatt av ektefelle og barn av avdøde, mens en enslig gammel mor eller far ikke får samme oppmerksomhet. Kanskje vi tror at de har så mye livserfaring at de greier seg selv. Det er ingen som kan greie seg selv i sorgen, og vi trenger alle et medmenneske

Det er den nærmeste pårørende som har rett til å bestemme over den avdøde; om det skal være en seremoni, hva slags seremoni, hvor den avdøde skal gravlegges osv. Men det er naturlig at familien samarbeider om disse avgjørelsene. Hvis den avdøde har skrevet ned tanker eller ønsker omkring sin gravferd, bør man også ta hensyn til dette. På ett punkt må man følge avdødes ønske: Hvis han/hun ikke ville kremeres, må dette ønsket respekteres.

Hvis du har behov for å snakke med noen utenfor din nærmeste familie, kan du for eksempel ta kontakt med fastlegen din eller psykisk helsearbeid i kommunen.

Vi i begravelsesbyrået har erfaring fra mange typer seremonier; privat, borgelig eller human etisk og seremonier etter andre religioner eller trossamfunns ordninger, men de fleste velger den norske kirkes ordning. Disse seremoniene kan variere noe fra menighet til menighet og bispedømmene mellom, men i store trekk vil en kirkelig seremoni inneholde følgende:

• Klokkeringing
• Preludium (musikk)
• Solosang eller spill (hvis ønsket)
• Salmesang
• Minneord
• Solosang eller spill (hvis ønsket)
• Skriftlesing
• Salmesang
• Tale/andakt
• Salmesang
• Solosang eller spill (hvis ønsket)
• Postludium (musikk) spilles hvis det ikke er solosang.

Kisten bæres ut etter siste solostykke, under postludiet. Jordpåkastelsen skjer ved graven. Kisten senkes. Klokkeringing. 3×3.

Familien bør møte i god tid før begravelsen eller bisettelsen begynner. Tiden for fremmøte varierer fra sted til sted. Spør gjerne oss i begravelsesbyrået hvis dere er i tvil om når dere bør møte. Det er naturlig at man kler seg pent i diskrete farger, men man behøver ikke å kle seg i sort.

Det er kirkegårdsmyndighetene i kommunen som tildeler gravsted og gir informasjon om kirkegårdens bestemmelser. De pårørende kan sette opp et gravminne (vanligvis en gravstein) på graven hvis de ønsker det. Har man gravsted fra før, kan dette brukes hvis det er plass. Etter en begravelse må graven synke en tid for gravstein kan settes opp. Kirkekontoret i Rissa setter opp et midlertidig kors med avdødes navn. Vi kan svare på spørsmål om gravsteiner, inskripsjoner og midlertidige kors.

Et gravsted festes for 20 år – som er vanlig fredningstid – med rett til fornyelse. Festeren av gravstedet har ansvaret for graven. Man kan bestille stell av graven ved kirkevergens kontor.

Dødserklæringen (hovedattesten) utstedes av en lege. På denne attesten blir dødsårsaken påført. Ved henvendelse til legen som har undertegnet dødserklæringen, vil familien i de fleste tilfeller få opplyst dødsårsaken.

Unntaket er dersom legen har avgitt et taushetsløfte overfor pasienten før dødsfallet inntraff. Biattesten inneholder kun avdødes navn, adresse, fødselsdato og dødsdato. Det er denne attesten pårørende får.

Det er mange instanser som skal underrettes om et dødsfall. Begravelsesbyrået melder dødsfallet til følgende instanser:

• Skifteretten/Lensmannen
• NAV
• Folkeregisteret
• Sokneprestens kontor
• Politiet (ved kremasjon)
• Kirkevergen

Husk også melding til:

• Bank
• Abonnementer
• Televerk
• Post
• El-verk
• Forsikringsselskap
• Fagforeninger
• Andre foreninger

Det er verdt å merke seg at gjenlevende ektefelle og nærmeste arvinger kan overta en del typer abonnementer og tjenester, som for eksempel telefonabonnement.

Etter arveloven vil gjenlevende ektefelle ofte ha rett til å la være å skifte like etter ektefellens død, og i stedet beholde dødsboet » i uskifte». Det betyr at hele skiftet av dødsboet med dine medarvinger utsettes til senere, og at du i mellomtiden beholder dødsboet til fri rådighet. Uskifteboet vil som regel omfatte alt hva gjenlevende ektefelleog avdøde ektefelle hadde i felleseie, og alt hva gjenlevende ektefelle anskaffer eller sparer opp som formue i tiden frem til boet skal skiftes.

Det er vanlig i dag at arvingene skifter et dødsbo privat. Skifteretten gir attest for privat skifte dersom minst en av arvingene i boet innen 60 dager etter dødsfallet overtar personlig ansvar av boet både aktiva og passiva, og påtar seg å forestå skiftet. Er noen av arvingene umyndige, må deres verger samtykke i privat skifte. Om ønskelig kan advokat bistå skiftet.

Dersom det er vanskelig å få gjennomført et privat skifte, kan enhver arving kreve offentlig skifte, det vil si at skifteretten skifter boet. Skifteretten oppnevner ofte en advokat som bobestyrer. Skifteomkostningene ved salær til bobestyreren, rettsgebyr, utgifter til takster m.m., kan bli en relativ stor utgiftspost for dødsboet.

(kilde: Justisdepartementets orientering til arvinger, 1992.)

Et dødsfall skal meldes til skifteretten. Dette gjør begravelsesbyrået. Dersom man ikke er blitt kontaktet av skifteretten innen to måneder, bør man selv ta kontakt for å igangsette skiftet. Når skiftet er gjennomført, vil skifteretten utstede en skifteattest.

Flere offentlige kontorer ber om avdødes og gjenlevende ektefelles fødselsnummer (11 siffer). Fødselsnummeret finnes på bankkort, sertifikat og skattekort, eller kan fås oppgitt ved henvendelse til folkeregisteret.

Dersom avdøde bodde sammen med ektefelle eller barn, har disse lovfestet rett til å fortsette leieforholdet som avdøde hadde med utleieren. Hvis avdøde bodde alene eller sammen med andre enn ektefelle og barn, må arvingene kontakte utleier for å avtale videre leieforhold.

Det råder forskjellig praksis ved en låntakers dødsfall. Pårørende bør kontakte långiveren for å innhente informasjon om overføring av lånet m.m. Man bør også undersøke om avdøde hadde gjeldsforsikring.

Avdødes konti vil bli sperret og tidligere fullmakter faller bort. Arvingene kan disponere avdødes midler når skifteattesten fra skifteretten er utstedt. De fleste banker og postkontor vil i mellomtiden belaste avdødes konto for regninger i avdødes navn ved fremvisning av dødsattest. Dette gjelder også fakturaen fra begravelsesbyrået.

Dersom man ønsker å åpne avdødes bankboks før skifteattesten foreligger, kan skifteretten utstede en midlertidig fullmakt. Hvis avdøde etterlater seg testamente eller ønsker om egen gravferd, er bankboksen et naturlig sted for oppbevaring av dette.

Ved samtalen mellom de pårørende og begravelsesbyrået går vi gjennom alt som skal gjøres i forbindelse med dødsfallet. Etter seremonien sender vi fakturaen for våre tjenester. Hvis dere venter på arveoppgjør og ikke har mulighet til å forskuttere regningen, ber vi dere ta kontakt med oss for å gjøre en avtale om betalingen.